Å kutte fritidsklubbene for å spare penger kan virke som en enkel løsning, men ungdommen har ikke tid til å vente på at politikerne skal innse hva vi mister. Når klubbene stenges, sparer vi kanskje på kort sikt, men den virkelige regningen kommer i form av ungdom som faller utenfor, og økte sosiale problemer.
Hvordan havnet vi i en situasjon der fritidsklubber – trygge møteplasser for ungdom – stenges over hele landet? Ingen politikere sier at de ønsker å legge dem ned. Likevel skjer det. Stille, nesten ubemerket, uten protester fra de som har makt til å endre situasjonen. Resultatet? Et enormt tap for ungdommen og samfunnet som helhet.
Dette handler ikke om tilfeldige kutt, men om konsekvensene av en presset kommuneøkonomi som systematisk rammer store deler av landet samtidig. Når budsjettene strammes inn, er det de ikke-lovpålagte tilbudene som først står for fall – og fritidsklubbene er alltid blant de første som ofres. Samtidig står nasjonale politikere på sidelinjen og ser på at kommunene blør i hjel, som om dette ikke er deres ansvar. Det er på høy tid at vi stiller spørsmålet: hvorfor tillater vi dette?
En krise som ignoreres
I bydel Søndre Nordstrand i Oslo har nedleggelsene av klubbene «Låven» og «BUSH» skapt nasjonal oppmerksomhet. Ungdommene og ansatte har selv tatt opp kampen for å bevare klubbene, og deres engasjement har blitt lagt merke til.
Men Søndre Nordstrand er bare én brikke i et større bilde. Over hele landet forsvinner klubbene – en etter en. En ny kartlegging Ungdom og Fritid har gjort viser at nesten 40% av fritidsklubbene står i fare for å kuttes eller legges ned i årets budsjettprosesser. Dette er ikke bare tall. Bak enhver nedlagt klubb er det ungdommer som mister sitt andre hjem. Samtidig mister samfunnet et av sine mest effektive verktøy for forebygging og arenaer for mestring.
En fersk studie fra England viser hva som står på spill. Etter klubbnedleggelser mellom 2010 og 2019 i London økte kriminaliteten blant ungdom med 14 %, mens eksamensresultatene falt – særlig for ungdom fra lavinntektsfamilier. For hver krone spart ved å kutte i fritidsklubbene, pådro samfunnet seg tre kroner i økte kostnader knyttet til kriminalitet og tapte utdanningsmuligheter Dette er erfaringer Norge risikerer å dele dersom vi ikke endrer noe nå.
Et skremmende paradoks
Fritidsklubber er ikke bare boller og brus. Det er et nødvendig tiltak for å gi ungdom et sted å være, utvikle seg og føle tilhørighet. Likevel ser vi en trend hvor private initiativ må tre inn der det offentlige svikter. Gjensidigestiftelsen innvilget nylig 270 millioner kroner til prosjekter på fritidsklubbene de neste fem årene. Dette er en viktig ekstra investering i ungdommen, men det er ikke nok. Trygge møteplasser for unge er et offentlig ansvar, og kan ikke være avhengig av velviljen til private stiftelser.
Paradokset er tydelig: når offentlig finansiering kuttes så drastisk som det nå gjøres, undergraves private satsinger – og de 270 millionene blir plutselig ikke så mye verdt. Dette undergraver ikke bare fritidsklubbenes fremtid, men også den tilliten som barn og ungdom har til systemet som skal støtte dem.
Vi kan ikke vente lenger
Barne- og familieminister Kjersti Toppe har uttalt at regjeringen vurderer å lovfeste fritidsklubber. Men ord alene er ikke nok. Hver uke som går, mister ungdom flere tilbud. Når en klubb stenger dørene, er det for sent.
Regjeringen har hatt en utredning om fritidsklubber på bordet siden november 2023. Hvorfor har det ikke skjedd noe? Hva venter vi på? Ungdom fortjener mer enn tomme ord – de fortjener handling.
Et spørsmål om samfunnets verdier
Fritidsklubber er ikke bare et sted for ungdom å henge. De er en investering i trygghet, fellesskap og forebygging. Å la dem forsvinne er ikke bare kortsiktig, det er uansvarlig.
Som samfunn må vi ta et valg: ønsker vi å prioritere de unge, eller vil vi fortsette å kutte i de tilbudene som gir dem en trygg start i livet? Fritidsklubbene trenger lovfesting og stabil finansiering – nå. Er vi virkelig villig til å gamble med hva som kan skje i et samfunn uten fritidsklubber?
Valget er enkelt: Enten investerer vi i ungdommene nå, eller betaler vi prisen senere.
Signert:
Er du en profil som vil signere? Send mail til info@ungdomogfritid.no
Rapper Don Martin
Komiker Jonis Josef
Forfatter og journalist Ayesha Wolasmal
Komiker Atle Antonsen
Komiker Johan Golden
Kulturarbeider, politiker og musiker Åse Kleveland
Helsesykepleier «Helsesista» Tale Maria Krohn Engvik
Omer Bhatti
Tomine Harket
Artist Oscar Blesson
Komiker og programleder Anders Hoff
Tidligere B-gjengleder, nå forfatter og ungdomsarbeider Ghulam Abbas
Programleder Markus Bailey
Tidligere fotballspiller Harmeet Singh
Gründer bak Hiphop101, Jonathan Castro
Artist Flexi Aukan
Radioprogramleder Abieltee
Musikkprodusent og rapper Tommy Tee
Forfatter Susanne Kaluza
Skuespiller Hina Zaidi
Forfatter Anna-Sabina Soggiu
Rullebrettkjører Adil Dyani
Forfatter Hilde Hagerup
Forfatter Simon Stranger
Skuespiller Ida Elise Broch
Forfatter Frederik Svindland
Danser og vokalist Maria Ima Karlsen
Teatersjef ved Det Norske Teatret Erik Ulfsby
Skuespiller Deniz Kaya
Politimann og årets ildsjel Adnan Naeem
Artist Monica Johansen
Komiker Mohammed Basefer
Forfatter Hilde Østby
Musiker og festivalsjef for motvindfestivalen Andreas Røysum
Forfatter Anne Bitsch
Forfatter Martine Johansen
Forfatter og dramatiker Marius Leknes Snekkevåg
Marte Wulff
Bandet Pikekyss
TVERGA
Redd Barna
Kristine blir rapper Utne Stiberg
Rocker Raymond Haugen Teiger
Produsent Rania Iraki
Kafé Hærverk
Kunstner Nadda Noor
Bandet Brenn
Politiker Jan Bøhler