Vi skriver 12. september. Dagen etter stortingsvalg. Nasjonens retning igjen skal reforhandles og diskuteres. I disse forhandlingene og diskusjonene står også samtalen om norsk kulturpolitikk sentralt. Debatten om fremtidens kulturpolitikk har siste tiden dreid seg om at kulturpolitikken og de kulturpolitiske diskusjonene burde handle om kulturens innhold heller enn de økonomiske prioriteringene. Her er noen argumenter om innholdet i «den kulturelle grunnmuren».
Når man snakker om «Den kulturelle grunnmuren» følger bibliotek og kulturskole som en naturlig del av pakken. Hvorfor glemmer man konsekvent en av de viktigste kulturarenaene for barn og unge – fritidsklubbene?
Vi tar oss friheten å minne om at Enger-utvalget i Kulturutredningen 2014 definerte den kulturelle grunnmuren til å være folkebibliotekene, kulturskolene og fritidsklubbene. Videre er retten til et selvstendig kulturliv allerede definert gjennom barnekonvensjonens artikkel 31: «Retten til hvile, fritid og lek, og til å delta i kunst og kulturliv». Dersom Norge ønsker å ivareta denne rettigheten, må klubbene også prioriteres.
Fritidsklubbene har siden 1950-tallet vært arenaer hvor ungdom har fått rom til å teste ut egenskaper, ferdigheter og talent på et sted drevet etter deres egne premisser, men med en trygg voksenperson som man alltid kan spørre om råd. Med over 60 års fartstid på ungdomsfeltet har klubbene utviklet seg i alle mulige retninger. Det finnes ikke lenger én oppskrift for hvordan klubbene er. De er alt fra store kulturhus, til loft og kjeller, bomberom og skatehaller. Fritidsklubber er åpne møteplasser for ungdom, tuftet på prinsipper for medvirkning og demokrati. De er også tilpasset de lokale forholdene der de befinner seg, men en slik lokal tilpasning krever et solid fundament for klubbene å stå på. Ved å huske dem i kultursjargongen, kan de tette sprekkene i den kulturelle grunnmuren.
Man må sikre at disse arenaene kan fortsette å holde dørene åpne for alle ungdommer og kan fortsette å være gratis for alle som ønsker å delta. Man må med andre ord lovfeste tilbudet på lik linje med den øvrige grunnmuren; kulturskolene og bibliotekene.
Fra politisk hold har kun Senterpartiet nevnt fritidsklubbene i sitt partiprogram. De mener at klubbene nettopp må styrkes i kraft av sin rolle som en del av den kulturelle grunnmuren for barn og unge. Videre er det kun SV og Rødt som har gitt sin støtte til å lovfeste tilbud som fritidsklubber.
Det er underlig når man ser tilbake og oppdager at man også i 2013 skrev om akkurat det samme, men da med en rødgrønn regjering bak spakene. Situasjonen har dog ikke bedret seg for klubbene selv om de politiske flaggene har skiftet farge. Dette forblir altså, uavhengig av politisk retning, den glemte kulturarenaen for ungdom.
Så, la oss håpe og etterstrebe at de som nå skal tiltre regjeringskontorene ser betydningen av å beskytte, styrke og utvikle fritidsklubbene som den nest største fritidsarenaen for ungdom og som en viktig kulturarena i seg selv.
Publisert i Dagsavisen 12.09.2017