Dersom ungdom skal engasjere seg i politikken, må også politikerne engasjere seg i ungdom.
Førstegangsvelgere
Den gjennomsnittlige listekandidaten i årets lokalvalg er 49 år. Valgdeltagelsen har gått drastisk ned blant førstegangsvelgerne, og interessen for ungdomspolitikk synker i takt med at befolkningen eldes. Mens kokk Eyvind Hellstrøm konstaterer at maten på sykehjemmene er motbydelig på Dagsnytt 18, nedlegges fritidsklubbene i stillhet.
Slike sammenligninger er åpenbart urimelige; det er positivt at eldreomsorg engasjerer. Likevel kan man undre seg over hvorfor ungdomspolitikk nærmest behandles som et tabu. I år går 16— og 17-åringer til valgurnene i 20 av landets kommuner. Hensikten er blant annet å få ned gjennomsnittsalderen for førstegangsvelgere. Årets valg skulle være det store ungdomsvalget, men ungdomspolitikk har i stor grad vært fraværende i valgkampen. Kanskje finnes noe av forklaringen i en observasjon fra valgforsker Frank Aarebrot. Han forteller i et intervju at han i 40 år har spurt velgere om hva som avgjør hvilket parti de stemmer på. Mens unge velgere nesten alltid nevner eldreomsorg blant de tre viktigste sakene, har de eldre velgerne sluttet å være opptatt av ungdomssaker.
Fritidsklubber stengt
Når landets fritidsklubber har blitt utsatt for omfattende kutt de siste årene, kan det ses på som et symptom på manglende ungdomsinnflytelse. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at sektoren har mistet hele 40 prosent av årsverkene mellom 2002 og 2009. Fra starten av 00-tallet har over 100 fritidsklubber blitt stengt. Vi er vitne til den mest dramatiske reduksjonen i ungdoms fritidstilbud noensinne, uten at det politiske Norge ser ut til å bry seg når pengene skal fordeles.
Dersom ungdom skal engasjere seg i politikken, må også politikerne engasjere seg i ungdom. En ny rapport fra Nordlandsforskning peker på at kommunenes manglende interesse i ungdomshuset kan forstås som manglende interesse i sine egne ungdommer. Når ungdomspolitikk hverken prioriteres eller diskuteres, bør det ikke overraske noen at valgdeltagelsen blant unge er lav.
Utforme tilbudet
Fritidsklubbene er et av få kommunale lavterskeltilbudene for ungdom. Brukerundersøkelser viser at fritidsklubbene brukes flittig av både skoleflinke og skoletrøtte, fra rike og fattige familier, med etnisk norske og utenlandske foreldre. Fordi ungdommene i stor grad får være med på å utforme tilbudet, er fritidsklubbene svært forskjellige. Noen foretrekker biljard, kafé og TV-spill, mens andre driver foto-, lyd- og filmstudioer i toppklasse, motorverksteder eller skatehaller. Felles for dem alle er at de alltid er et sted der trygge voksenpersoner ser ungdommene og gir dem respekt, tillit og ansvar. Den demokratiske styringsmodellen gir ungdom uvurderlig erfaring med å engasjere seg i sin egen hverdag.
Effektiv arena
På tross av økte overføringer de siste årene, er kommunene fortsatt nødt til å gjøre vanskelige økonomiske prioriteringer. De er ansvarlige for ungdomstilbudet, men er ikke lovpålagt å drive fritidsklubber. Derfor er det ofte fritidsklubben som rammes når budsjettet må strammes inn. I dag er det godt dokumentert at klubbene er en effektiv arena for målrettet rusforebyggingsarbeid. Å nedprioritere forebyggingsarbeid medfører i løpet av få år store kostnader for samfunnet. Dersom en fritidsklubb kan hindre ett ungt menneske i å falle utenfor samfunnet, er den en solid investering. Det er en grov urettferdighet at de som i dag opplever at vi stenger fritidsklubbene deres, på lang sikt også må plukke opp regningen for våre synder.
Ungdom er storforbrukere av kommunale tjenester, men har liten innflytelse over hvordan de forvaltes og prioriteres. Det er urimelig å forvente at de under 10000 stemmeberettigede 16- og 17-åringene i 20 av landets totalt 430 kommuner på egen hånd skal skape store omveltninger i politikken. Derfor ber vi foreldre og besteforeldre motbevise Aarebrots påstand om at eldre ikke bryr seg om ungdomspolitikk. Å engasjere seg for å sikre fritidsklubbenes fremtid burde være et naturlig sted å starte.
(Aftenposten, 18.10.2011)