Det er uheldig at fritidsklubber i flere norske kommuner hver høst må argumentere for sitt eksistensgrunnlag.
I Dagsavisen 20. november svarer kulturministeren og ungdomsministeren på vårt innlegg om manglende satsing på åpne møteplasser for ungdom i statsbudsjettet.
Det er riktig som statsrådene skriver. Ungdom og Fritid forvalter over 9 millioner i frifondsmidler som fritidsklubbene kan søke på. Disse pengene er vi evige takknemlige for, da de skaper mye aktivitet for fritidsklubbungdom i landets kommuner. Men, disse midlene kan ikke brukes til å lønne faste ansatte, drift eller leie av lokaler. Og det er her skoen trykker for våre 620 kommunale eller kommunalt støttede medlemsklubber.
Økning av frie midler til kommunene gir handlingsrom. Vi har til gode å møte en politiker som ønsker å legge ned lokale ungdomstilbud. Likevel ser vi en nedgang i antall fritidsklubber fra 2000-tallet. Dette handler om to ting. Den statlige etableringsstøtten til fritidsklubber som ble fjernet i 1997 og en manglende lovmessig forankring av tilbudet.
Det er uheldig at fritidsklubber i flere norske kommuner hver høst må argumentere for sitt eksistensgrunnlag. Det bidrar ikke til utvikling av feltet eller sikrer kvaliteten. Det gjør også at det er tilfeldig hvilke ungdommer i Norge som har et godt fritids- og kulturtilbud. Derfor holder det ikke med en finansieringsmodell basert kun på frie midler.
SV har nylig bedt regjeringen fremme en sak om å sikre barn og unge åpne og gratis fritidstilbud i alle kommuner, der kommunen får frihet til å utforme egne løsninger, men med krav til grunnbemanning, kompetanse og unges rett til medvirkning. Her kommer opposisjonen med et godt svar til regjeringens eget mål med Fritidserklæringen, som sier at alle barn og unge skal få delta i fritidsaktiviteter sammen med andre. Hvis regjeringen på alvor mener at alle skal med, må de sikre rammene til de åpne møteplassene for ungdom, slik at det ikke lenger er tilfeldig hvilke kommuner som har et fullverdig fritidstilbud til sine ungdommer. Dette har de rett til gjennom Barnekonvensjonens artikkel 31.