Vi må stille like høye krav til dem som skal jobbe med ungdom, som til andre yrkesgrupper som jobber med barn og unge. Og skal vi stille krav, må vi tilby en utdanning.
I dag stilles det krav til de aller fleste yrkesgrupper som jobber med barn og ungdom. Enten det er snakk om barnehage, skole, kulturskoler, idrett eller barnevern. Vi forventer og krever at de som skal jobbe på disse områdene har den kompetansen og utdanningen som er nødvendig. På den måten kvalitetssikrer vi tilbudet. Men én yrkesgruppe har blitt utelatt lenge: Ungdomsarbeideren.
Helsedirektoratet har i samarbeid med KS og folkehelseinstituttet igangsatt arbeidet med program for folkehelsearbeid i kommunene 2017-2027. Programmet skal være med på å styrke det helhetlige arbeidet med folkehelse i kommunene, med et spesielt fokus på barn og unges psykiske helse, livskvalitet og rusforebyggende arbeid.
For å bedre barn og unges psykiske helse i et folkehelseperspektiv viser programmet til at man må legge til rette for at:
-
Alle barn og unge opplever mestring.
-
Alle barn og unge opplever tilhørighet
-
Alle barn og unge har mulighet til å engasjere seg og påvirke sin egen hverdag og omgivelser
-
Arenaer som er preget av toleranse for variasjon
-
Trygge og rusfrie arenaer
Dette er oppskriften på norske fritidsklubber. Det er etter disse prinsippene man har drevet fritidsklubb siden oppstarten på Hammersborg i 1953. Den norske modellen for fritidsklubber handler om en todelt tilnærming til ungdomsarbeiderfaget. På den ene siden har man en kulturfaglig tilnærming, hvor utprøving av egenskaper, ferdigheter og muligheter står sentralt. Dette bidrar til mestring og medvirkning. På den andre siden står dette feltet med en sosialfaglig forankring. Ved å være en åpen møteplass for alle typer ungdom, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn, religion, etnisitet, legning eller interessefelt bidrar fritidsklubbene til å skape toleranse for variasjon og tilhørighet. De voksne ansatte spiller på ungdommenes lag og bidrar med holdningsskapende arbeid i de kommunale ungdomsmiljøene. Fritidsklubbene har alltid vært rusfrie og trygge arenaer for ungdom, på ungdoms premisser med voksne veiledere tilstede.
Disse voksne veilederne er avhengig av å bli satset på i det kommunale apparatet. De trenger oppdatert kunnskap og kompetanse. De jobber på et felt som aldri står stille, og det er derfor ikke nok å delta på et kræsj-kurs i konflikthåndtering. Det krever et helhetlig og langsiktig kompetanseløft for hele feltet.
I en mer og mer kompleks samfunnsutvikling ser vi at ungdommer lever med utfordringer knyttet til psykisk helse, rus, mobbing og utenforskap. Behovet for å være del av et fellesskap, og ha positive relasjoner til voksne og jevnaldrende synes viktigere enn noen gang.
Men de som har til oppgave å være voksne ressurspersoner utenfor familiens rammer, glemmes når midlene og kompetansen skal fordeles. Det er et glemt felt i nasjonens kompetanseløft. Fritidsklubbene er langt fra de eneste som kan bidra til en ungdomsgenerasjon med styrket psykisk helse, men de er åpenbart en av de viktigste spillerne på det tverrfaglige laget. Det er i de tverrfaglige samarbeidene at magien virkelig kan skapes. Derfor trenger man statusen nok til å bli invitert inn i disse møtene. Kun 19,1 prosent av våre medlemmer oppgir at de ofte blir invitert inn i samarbeid med andre relevante kommunale tjenester. Det er altså et enormt uutnyttet potensiale her som kan skape fremdrift og gi ungdom en tryggere og sunnere hverdag. Gjennom en høyere utdanning vil ungdomsarbeidernes rolle i slike samarbeidsnettverk kunne defineres tydeligere.
Det er i dag cirka 2500 ungdomsarbeidere som jobber i fritidsklubber rundt om i landet. Ved å dele antall tilgjengelige årsverk på antall ansatte viser dette at man i gjennomsnitt har 0,4 årsverk per ungdomsarbeider. Dette er urovekkende lavt og det viser at flertallet av ungdomsarbeiderne er deltidsansatte.
Et utdanningstilbud vil være en effektiv måte å sikre kvaliteten på det arbeidet som utføres i fritidsklubbene. Det vil styrke tilbudet og samtidig ta hensyn til lokale forhold og gi rom for kommunale prioriteringer.
Erfaringer fra Island viser at studenter som uteksamineres med en bachelorgrad i fritidspedagogikk er i arbeid innen kort tid, og deres kompetanse er etterspurt i flere sektorer enn fritidsklubber. Island har gjennom en årrekke satset på utdanning på fritidsfeltet, noe som har medført en tilstrømming av unge til fritidsklubber og ungdomshus. På Island er over 80 prosent av 16-åringene tilknyttet en fritidsklubb eller et ungdomshus.
Ungdom og Fritid har i over 16 år jobbet for å få på plass en høyere utdanning for ungdomsarbeidere. Både fra politisk og administrativt hold opplever vi oppslutning om behovet for et kompetanseløft for fritidsfeltet, men hvem sitt bord er det mappen skal ligge på? Vi mener at dette burde skje gjennom tverrfaglig, tverrdepartementalt og tverrdirektoralt samarbeid.
Skal vi lykkes i satsningen på barn og unges psykiske helse, livskvalitet og rusforebyggende arbeid i kommunene, må vi ikke overse en av de viktigste plattformene for ungdom, nemlig den åpne og inkluderende fritidsklubben. Ungdomsarbeiderens unike posisjon i førstelinjen og i det tverrfaglige samarbeidet er for viktig til å bli oversett. Kompetansetoget må også stoppe på denne stasjonen.
22.06.2017